Kjærlighet trenger ikke være lykkelig, og alle par har det ikke like bra. Men det kan vi snakke om en senere dag, nå vil jeg se litt på de sprudlene menneskene som svever rundt på en rosa sky.
Kjærestepar. Du finner dem så og si over alt. Forskjellige typer som har blitt sammen, to har gått sammen til ètt par. Et par, med dobbelt så mange meninger, oppturer, nedturer, gleder, minner og lykke.
To personligheter som av en eller annen grunn ble forelsket, og som bare vil eksistere for hverandre. Romantikken spirer. Disse to personlighetene trenger ikke være like eller dele de samme meningene, det er bare noe som sier klikk/pang/bonk og man faller pladask.
Kjærlighetspar dukker opp overalt, det ene paret lykkeligere enn det andre. Det oser kjærlighet, flørt og lyst. To mennesker som er så opptatt av hverandre at hva som skjer ellers er et fjernt minne. Det er bare de to som eksisterer i denne rosa bobblen som svever på en rosa sky til det fjerne land av melk og honning.
Vi som sitter igjen på bakken mens alle de rosa skyene svever inn mot evigheten vil nok omsider synes at det hele er ganske kvalmt og teit. Et snev av misunnelse legger seg på nervene og du føler det mer ensom enn vanlig. Du trenger ikke ville ha en kjæreste eller ville være forelsket, men noe i deg lengter etter det likevel. En lengsel etter denne ene personen som kjenner deg bedre enn deg selv. Denne ene personen som alltid er der, som elsker deg, og som gjør alt for deg. Denne personen som lengter etter deg hver dag, og som rett og slett ikke klarer å tenke på noen andre enn deg...
Når du da ser mennesker i denne ekstasen, denne forelskelsen, virker verden et grusomt sted og du finner alle grunner til hvorfor du ikke svever på en rosa sky. Konklusjonen blir som oftest at alt er din feil og at du kommer til å leve alene til du dør med et vagt håp om at prinsen kommer og redder deg, eller at du rett og slett bare ikke er bra nok for noen og gir helt opp.
Kjærestepar på rosa skyer. Rusa på kjærlighet. To mennesker så opptatt av hverandre, så blinde, så lykkelige. Så heldige de er.
Så utrolig kvalmt. Jeg og vil sveve på rosa sky.
Det er vår- heldigvis. Vi kjenner alle til våren, og hvordan man begynner å oppføre seg annerledes, de med kjærester blir ofte single på denne tiden av året, og de single blir ofte en del av et par. Noen forblir single, og andre par holder sammen tiltross for at man
får øynene opp for mye nytt. Vi liker nytt. Det vi også liker, er et eventyr med en lykkelig slutt. Ja, folkens
klisjé - la oss snakke om kjærlighet.
Vi hører det over alt, vi tenker på det og vi aner ikke hvor vi skal begynne. Kjærlighet. Men finnes det bare
èn "
the one" for alle, eller har vi kapasitet eller vilje og lidenskap nok til å tillate oss å
fortsette jakten om "
the one" ikke vil ha oss eller vi ikke klarer å finne vedkommende - er det flere der ute som kan være den eneste for deg?
Det er nok kjærlighet over alt, om du vet hvor du skal lete, men har mennesket kapasitet til å takle enda en "
the one" for kanskje tredje eller fjerde gang? Om den "eneste" for deg ikke vil ha deg, eller ikke klarer å
oppfylle kravet du har om en perfekt kjæreste og bare gir opp. Vi kjenner alle til "det er ikke deg, det er meg". Kan godt hende det, det er deg, og ikke meg det er noe galt med.
De som har
blitt knust av en de elsker - eller trodde de elsket - vet at det er det vondeste og det værste som finnes i hele verden, men ja de fleste kommer over det til slutt og kan gå videre. Men hva med de som ikke klarer å komme over det, eller har blitt så redd for kjæresterier at man helst tilbringer livet alene, enn å bli knust flere ganger?
Det er en skremmende tanke, at det bare finnes
èn for hver av oss. Hva skjer når den ene ikke vil ha deg da? Kan du bare legge deg ned å dø, eller leve resten av livet i håp om at denne ene kommer tilbake til deg ? Jeg liker ikke tenke på at det finnes bare
èn perfekt mann for meg, for jeg har ikke lyst til å sitte alene i årevis fordi den "eneste" fant ut at en brunette kanskje hadde vært bedre. Men jeg vil heller ikke bare ha korte forhold der alt bare er en flørt man blir ferdig med i løpet av noen uker. Jeg - som de fleste andre - vil ha eventyr slutten min. Ja,
klisjé, og man kan tro det aldri skjer, men det er det vi alle drømmer om. En perfekt slutt på letingen, og en fantastisk begynnelse på et langvarig forhold.
Men, hvis det bare finnes
èn, er det ikke sikkert han vil ha meg, det er ikke sikkert han finner meg, det er ikke sikkert han lever den dag i dag, og han foretrekker kanskje brunetter
framfor blondiner - så synd for meg. Derfor velger jeg å ikke legge meg flat under "
the one"- matten. Selv om det er begrenset hvor mange kjærlighetssorger jeg takler, eller vil takle.
1. Kjærlighet.
2. Feil ved meg selv.
3. At jeg ikke vet hva som gjør meg lykkelig.
4. Alt jeg burde ha gjort annerledes.
5. Hvor mye tid jeg bruker på å unngå å snakke om følelsene mine.
6. Hvor mye tid jeg bruker på å ikke vise følelsene mine.
7. Alle jeg liker å bruke tiden min på - men som ikke vet det.
8. Fremtidig familie og liv.
9. Utdanning og karakterer.
10. Hvor redd jeg er...
Har du aldri opplevd at noe i hodet ditt får deg til å ville oppføre deg helt jævlig, og ødelegge for noen? Noen ganger trykkes knappen inn. *klikk* Og barmhjertighet og medlidenhet er ikke noe du klarer å koble deg til. Det eneste som virker tilfredstillende er å ødelegge, være ei helvetes bitch. Det trenger ikke ha noen sammenheng med misunnelse - selv om det kan virke slik.
Jeg er vanligvis ikke sint. Jeg går rundt og er glad - for å være sint er så slitsomt - men noen ganger klarer enkelte å trykke inn knappen *klikk*. Kanskje jeg egentlig vil det selv og, fordi denne tilstanden hvor jeg sentrerer i egoisme, hevn, ødeleggelse og jævelskap er tilfredstillende. Det som igjen er enda bedre, er måten jeg ikke klarer å bry meg om situasjonen i ettertid. Noen vil sikkert si det, siden jeg nå tar det opp, men det å tenke over at anger, frustrasjon, dårlig samvittighet, eller misunnelse ikke finnes i mitt leksikon etter et en slik hendelse er svært behagelig. Har du aldri hatt det slik ?
Du begynner sikkert å lure på hva jeg har gjort nå. Man trenger ikke å ha gjort noe spesielt, bare det å overse at noen prøver å treffe en av dine svake punkt. Som f.eks gjøre deg misunnelig, få deg til å føle deg mindreverdig, trist eller frustrert. At vedkommende mislykkes er nok til å føle seg et hakk høyere. Enda bedre blir det òg hvis man klarer å backfire hele situasjonen, hevnen blir søtere. Smaken av jævelskap er god, til rett tid og rett sted.
Ja, man går igjennom mye og etterhvert så lærer man seg hva som er verdt å bry seg om, og hva som er verdt å heve seg over. Jo mer de prøver å trykke inn knappen, jo mer imun blir du, og frustrasjonsbassenget de hadde tenkt å plassere deg i, drunker de i selv - og dèt min venn, er en fryd.
Er jeg en drama queen nå? Hva så? Det er jeg som sitter igjen med et glis, selvtillit og evnen til å glemme deg om og om igjen (og det vet jeg er værre enn å bli glemt bare èn gang).
Me, I'm a scene, I'm a drama queen
I'm the best damn thing that your eyes have ever seen - The Wunderkind
Det har skjedd mye, og du har nok satt deg ned mange kvelder på rad og bare tenkt over hvor lite lykkelig du er og alt som er galt, og ikke minst hva du kan gjøre med det - selv om den tanken blir så mye mindre, for det er jo litt greit å ha det trasig noen ganger og.
Ting blir som regel aldri slik man planlegger det, og derfor må alltid ha andre alternativ for å lykkes med det du har tenkt - som regel så ligger svaret rett foran nesen din uansett, du har bare ikke lyst til å se den. Uansett så vil jo ting bli bedre, og ting vil ordne seg på en eller annen måte. Det betyr fortsatt ikke at man bare kan ignorere problemer, fordi de forsvinner ikke av seg selv. Mine problemer gjør i allefall ikke det, tviler på at det er annerledes med dine.
Ja ting har vært værre, og man kan jo selvfølgelig si at ting har vært bedre òg - alt kan jo bli bedre på en eller annen måte - men er det ikke greit og bare stå opp av sengen om morgenen og tenke: "jeg har det ok, jeg har det greit". Og det er ikke en eneste trist tanke som strømmer gjennom deg....
For en lettelse..
Når skal man begynne å sjekke ut mennesker fra livet sitt?
Krysset du meg ut først?
Eller var det jeg osm fant frem en penn og satte en rett, ganske likegyldig strek over deg først?
Synes å huske at vi begge gikk mot utsjekkingen..
see you, maybe..
For tiden er jeg kritisk, naiviteten er fraværende og jeg har ikke et fnugg av dårlig samvittighet for min kritikk eller hva jeg velger å gjøre. Jeg ler og smiler og tar alt ganske lett, men positiviteten har dratt på ferie. Jeg godtar ikke dårlige forklaringer eller bortforklaringer.
Jeg kunne ha påpekt mange ting som plager meg, men alt oppsummeres til èn ting: Dumme mennesker provoserer meg. Jeg mener ikke at folk som ikke skjønner fysikk eller matte er dymme og at det er de jeg ønsker og skyte ned, men mennesker som ikke forstår eller som ikke forstår menneskeligerelatert og enkel logikk provoserer meg med å være frekk, likegyldig og grunn. De har ingen dybde, alt de seier og mener er andrehåndsmeninger de har pugget fordi egne refleksjoner blir for vanskelig å forholde seg til. Dessuten tar det jo så mye tid, og man kan jo ikke risikere at noen er uenig i det du mener....
Jeg synes det er slitsomt og være sint, og det kommer ikke mye ut av det. Likevel oppnår jeg bedre selvinnsikt og naiviteten drar på ferie. Jeg har ikke bruk for å tro på deg når du lyver, så du kan bare gi deg med det - først som sist.
Min egen tankegang utvikler seg hver dag, men kritikken jeg kommer med blir ofte sett på som umoralsk og bryter med det "perfekte" mønsteret av det samfunnet vi lever i. ( Nei jeg tror ikke jeg er så utrolig mye bedre enn alle andre, men jeg er en av de som ikke holder kjeft når noe plager meg.) For eksempel: de fleste lærere ser helst at elever bare nikker med. Deres andrehånds meninger blir videreført og vi elever bør holde oss til dem om vi vil bli likt og få toppkarakter. Synd for meg at jeg verken blir likt eller får toppkarakter. Det jeg derimot har vunnet i denne saken er forståelse og kunnskap nok til å kunne fortsette kritikken min. Så takk til alle lærere som ikke liker mitt stae og ærlige vesen. Jeg er i det minste ikke redd for min egen tilværelse.
Du kan kalle meg negativ, men denne positiviteten du savner betyr å være kritikkløs. Jeg vet jeg lar meg provosere, men det værste jeg vet er dumme mennesker med utallige mange fordommer. Er det virkelig nødvendig og skal snakke nedtalende om andre til andre fordi du har problemer med deg selv? Er du virkelig så dum at du tror du er perfekt i forhold til resten av oss? Har det noen ganger slått deg at om du godtar andre for akkurat slik de er, kan føre til at resten av oss godtar deg? Uvitenheten din ødelegger deg, og du blir bare dummere når du prøver å nekte for det.
Jeg er komplisert og bare blir fortvilet, kritikken min blir stående. Jeg skal aldri gå stilt igjennom dørene. Så glem alle forsøkene på å kaste meg ned i søla, jeg har ikke bruk for deg i livet mitt om det du gjør alt du kan for å knekke meg.
Stakk det litt i samvittigheten din nå?
I Det første bud er ganske lett:De som er flest, har alltid rett.
II Tenk alltid på hva folk vil si.Og ta den sterkestes parti.
III Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.
IV Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.
V Følg ingen altfor høye krav.Men si, hva du har fordel av.
VI Si alle hva de gjerne hører.Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII Gå aldri oppreist. Snik deg frem.Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)
IX Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)
X Hvis siste bud blir respektert,da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, -men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid,- én time forut for din tid!
skole - lærere -favorisering- nedtrykking - typisk norsk - janteloven - lærere - skolen - karakterer - dårlig selvbilde - favorisering - karakterer - undertrykking - urettferdighet - dårlig undervisning - dårlige lærere - den norske skole - lav utdanning - dårlig selvtillit - ulykkelighet - dårlige karakterer - favorisering - den norske skole - undertrykking - favorisering - kjernen - Norge - janteloven - kritikk - politikere - skole - favorisering - dårlige karakterer - gjengangere - Favorisering - dårlige lærere - ingen tilpassning - dårlig utdanning - nedtrykt - favorisering - ulykkelighet - mindre penger - dårlig utdanning - dårlig undervisning - den norske skole - typisk norsk - dårlige lærere - KJERNEN.
Folkens, dropp leksene, ikke øv til prøver. Det lønner seg ikke uansett hva du gjør, det går èn vei med karakterene dine, og det er nedover. Hjelper ikke om du jobber deg halvt ihjel, ingenting du kan gjøre uansett - du er ikke favoritten du heller.
Ja, jeg er dritt lei, sinna og provosert.
Mennesker skiller seg kanskje mest ut fra resten av verdens skapninger, nettopp fordi vi kan tenke som vi gjør. Altså bare så det er sagt så vet vi ikke dette helt sikkert, om andre skapninger tenker i hytt og pine slik vi gjør eller ikke, men før vi kan motbevise at de ikke tenker slik vil jeg gjerne la tankene mine surre vilt, og blir du forvirret må du bare spørre.
Tankene dine, tankene mine, tankene våre. Alt vi får plass til i denne knotten vår i løpet av en dag er så og si ubegrenset. Vi tenker på hva vi skal spise til middag, hva vi skal ha på oss i morgen, hvilken formel vi må bruke for å regne omkretsen av en sirkel eller hoppe over til litt mer kompliserte plan og virkelig tenke på noe vi selv anser som svært viktig.
Med alle tankene du har som menneske, har du et ansvar ovenfor hvordan du velger å handle i forhold til dine tanker. Nettopp fordi at du bør handle
fornuftig, rett og
rettferdig i forhold til resten av menneskeheten. Så da lurer jeg virkelig på? Tenker du ofte på ansvaret som følger med hver eneste tanke du tenker? Har du ansvar for alle tankene du tenker, eller skal vi bare regne med alle tankene som fører til handlinger som berører andre slik at det du gjør i all hemmelighet ikke skal regnes som ditt ansvar fordi det ikke berørte noen andre? Kan
dine tanker ha konsekvenser for andre mennesker? Hvis dette da er sant, hvilket ansvar vil du stå bak, og hvilke mennesker vil du utsette for dine tanker, og tror du som menneske at du klarer å kontrollere dette?
Tankene dine fører ofte til at du handler i den retninger samvittigheten din trekker deg og egoismen din - ja jeg vet du ikke liker å tro du er egoistisk, men du er nok det. Disse handlingene kan kanskje ha bakgrunnen i at du vil leve i nuet, du vil være impulsiv og fri og i bunn og grunn bare ta ansvar ovenfor deg selv - i allefall for en stund. Har du da noen gang tenkt på hvilket ansvar som følger med disse tankene som handler i nuet?
Vi sier at èn enkelt handling ikke kan definere et helt menneske, men hva med alle tankene våre som fører til en mengde handlinger vi har ansvar for, men som vi ikke egentlig forstår at vi har ansvar for. Det var jo bare èn ting du gjorde, og så vidt du vet kom du jo deg i live ut av det hele. Trenger noen virkelig minne oss på at selv om ikke èn handling definerer et helt menneske, så vil alle de andre handlingene bygge opp et bilde av hvem du er. Disse handlingene kommer fra tankene dine. Og jo, folk forstår og skjønner hvordan du kan tenke selv om du tror at det er ingen i hele verden som skjønner hva DU tenker. Disse tankne bærer dette ansvaret, du igrunn ikke visste du hadde.
Så, vi mennesker vi handler i alle ville retninger, vi gjør litt ditt og litt datt. Vi spiser middag ute på onsdag, og dreper noen på torsdag. Så når vi hører om drapet som skjedde på torsdag, tenker vi : hvem i alle dager er dt som kan gjøre noe sånt? Hallo, det er nettopp det VI gjør, VI dreper, VI, OSS mennesker. Så da må det være noen som virkelig ikke skjønner det ansvaret de har fått, men så definerer ikke èn enkelt handling et helt menneske heller. Selvfølgelig, når en handling som utsetter andre mennesker for noe grusomt, blir gjentatt mange ganger så kan man jo begynne å lage seg et bilde, men ingen er skyldig for de er dømt.
Så, ansvar, tanker, hvordan kan man da vite at man handler riktig både i forhold til andre, men også i forhold til seg selv. Vi kan jo tikke inn på samvittigheten - for de som har en - skal vi alltid søke grunnlag for en handing i samvittigheten? Man kan jo ikke stole på at alle mennesker kommer til å handle etter samvittigheten heller, eller bruke den i en vurdering om de skal utføre en handling eller ikke. Bruker du alltid samvittigheten? Hva er samvittighet? Og hvordan i alle dager vet vi hva vi skal få dårlig samvittighet for eller ikke ? Da kan du jo begynne å tenke til hvordan du ble oppdratt.
Tanker, anvar, samvittighet, mennesker, handling, dom, tankene mine surrer, og jeg ser ikke noe galt i å dele dem med deg. Så at jeg skrev denne tankefallende posten tar jeg fult ansvar for. Lykke til, jeg håper du får like mye ut av deg som jeg fikk.
Dagens inspirasjonskilde:
Der alle stier taper seg - Paal Brekke
Den man som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden ødslig drivende gjennom ham
hvem er han nå
den mann i går?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem
når var i forgårs?
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende
Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel
som har reist seg fra klaveret
uten å se på han
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag
