Nå må vi begynne å kle på oss, mine damer og herrer, vi er for nakne!
I følge en
rektor ved en ungdomsskole, så kler vi ungdom oss uanstendig. Hun ber oss om å kle på oss mer, ungdomene er for nakne!
Men kjære vene, har det ikke alltid vært noe nytt? Det var jo skandale når gutta skulle ha langt hår, en del år tilbake. Og enda lenger tilbake kunne damene bare blotte en naken ankel og det var alt som skulle til for at gutta ble kåte og hoppet på damene som kaniner.
Men NÅ må vi begynne å kle på oss. Til og med på sommeren så synes denne rektoren at jentene ikke må gå med korte topper eller med dyputrigning, eller at gutta går med buksa halvveis ned på stumpen. Det er jo ikke akkurat slik at jentene hopper rundt i bikini og strutter rundt i stringen en varm skoledag, gutta hopper ikke rundt i bare boxern og leker tarzan akkurat de heller.
Men hey! ikke alle elevene er imot dette, noen sier at man må ta hensyn. Problemet da er vel at dette er et fritt land, og du bestemmer selv hvordan du vil kle deg, uansett hvor uanstending en person mener det er. Det kan jo hende du er veldig stolt av kroppen din og kler deg akkurat slik det passer deg. Men så har du de på den andre siden som er sjenerte og skammer seg. De blir misunnelige på de som strutter rundt med korte skjørt og selvsikkerhet som spruter utover atmosfæren. De kan ikke stoppe dem fordi. Og da mine damer og herrer, er vi inne på janteloven. "Du skal ikke tro du er noe". Vel, går vi egentlig i mot folk som har selvsikkerhet på størrelse med Asia, og som liker å vise det? Eller er vi også bare misunnelige og synes det er deprimerende at de er selvsikkre og går med akkurat det de vil? Hva i alle dager foreslår du at vi gjør da? Forandre hele gjengen slik at vi blir mer like hverandre?
Må de som kler seg uanstendig, som de så fint kaller det, kle på seg og sjerme folk for deres egen selvsikkerhet? Eller skal vi akseptere at det er slik de ønsker å fremstille seg selv?
Som sagt har det alltid vært noe nytt, og alltid er det like uhørt. Vi kommer da over det etterhvert vi også? Gjør vi ikke? Jeg ser gutter i fleng med langt hår, jeg ser jenter som viser ankele sine på sommeren. Ja, nakne ankler. Er dette uhørt i dag?
Hadde dette vært så uhyre viktig for alle lærere i skolene så hadde vi vel hatt uniformer? Skal vi fortsatt ha skylden da?
Ikke bare nå de siste timene, men også i noen år så har det vært mye omtalt, dette med at ungdom sliter med den psykiske helsa. Men får alle den hjelpen de trenger?
På skolen får vi høre at man må bare komme å slå an en prat med en av lærerne. Hvem trapper opp på skolens trapp, banker på og får frem : "Hei, jeg er deprimert, kan du hjelpe meg?"
Hvem? Hadde du gjort det ? Når det kommer til dette med pratingen, så joda, det kan hjelpe det. Men det er de som holder kjeft, og ikke sier en milimeter om at noe er galt. Det er som oftest de som sliter mest, og ingen vet hvorfor.
Så, alle de som sliter, hvordan skal de komme seg igjennom det? Selvfølgelig er det noen som kommer seg helt fint, og det var bare en fase. Hva med de som blir begravet i en alder av 16 år, og ingen vet hvorfor?
Tenk hvor ille det må være, hvor grusomt en person kan ha det inni sitt eget lille hodet til at man er villig til å ende alt, og ikke en sjel vet hvorfor. Når en person tar sitt eget liv, er det noe av det mest egoistiske den personen kunne funnet på å gjort. Hva med venner og familie som er igjen, det er jo ingen de kan legge skylden på. Hvordan kan man akseptere at en du er glad i, som smilte heletiden og du trodde hadde det relativt bra, bestemte seg for å ta livet av seg selv uten å engang gi et hint?
Når vet vi at nok er nok? Når kan vi som er rundt disse forstyrrende deprimerte menneskene forstå at nå er det like før? Får vi noen gang vite noe?
Noen kan jo kanskje legge igjen en lapp, eller sende en melding. Men det må bety at dette var en planlagt handling som har vært i denne personens tankeløp lengre enn 5 minutter. Hva med impulshandlingene. Vi kan alle gå av skaftet og gjøre små ting vi angrer på i etterkant. Enn om vi går alt for langt, og aldri mer kan angre på det vi har gjort?
Det værste må være at du vet du alltid har vært der, men aldri visst nok til å gjøre noe. Det værste må være å være igjen. Hva skal du stå opp i morgen for?
Du kan ikke legge skylden på deg selv, det var ikke din handling. Hvem skal vi bli sint på? Hvis vi ikke har noen å være sint på, hvordan skal vi få til å bevege oss vidre på denne stigen vi så fint kaller livet?
Hvordan ville det ha vært å prøve, men ikke dø. Kanskje ligge på sykehus i en tid. Kanskje dø der, kanskje ikke. Hvis du overlever, prøver du da på nytt eller.. Hva tenker man da? Hvordan ser man på livet med et par øyne som kanskje allerede har vært død engang før, for en liten stund?
Hva kan vi gjøre?
Vi kan vente....
Nå skal de avgjøre om stripping er kunst eller ikke. Nja, joda. njeh, kanskje ?
Joda klart, stripping har jo likhetstrekk med dans, dans er kunst, men kan vi kalle stripping kunst? Man kan jo si at det kommer an på strippingen. Men hvor stort er det spekteret over hvor mange forskjellige måter man kan kle av seg klærne mens man danser og folk sitter rundt sprengkåte og kaster penger på deg? Jeg er jo ingen ekspert på området, men jeg må vel få lov til å si jeg er skeptisk.
I dagen samfunn så handler stripping stortsett om at man skal kle av seg det lille man har på seg og danse rundt en haug med folk. Altså det handler om å selge kropp. Så hvis det å selge kropp er kunst, da må pornostjerner og prostituerte være kunstnere da?
Men de skal vi ikke ha noe av. Så hvorfor forskjellsbehandlingen?
Vi skal ikke ha nakenustillinger eller prostituerte i samfunnet, men å kle av seg alle klærne og danse noe vulgært forran en folkemengde, dèt er kunst. Og folk sier popstjærnene er vulgære?
Joda, det er sikkert et svært frigjørende yrke og de som velger det har det sikkert veldig fint. Jeg er ikke her for å dømme, men hvis jeg kler av meg alle klærne mens jeg danset på en utstilling, hadde jeg da vært en kunstner? Eller hadde noen tildekket meg, ringt politiet eller ambasaden kode blå?
Hvor går grensen over hva som er kunst og hva som bare blir perverst og smakløst? Hvem kan bestemme den grensen? Ja, dans er kunst. Er stripping kunst? kanskje, til en viss grad. Kroppen er jo helt naturlig så den er jo et kunstverk i seg selv, men det finnes grenser over hva man kan gjøre offentlig. Spesielt i denne verden hvor vi har regler for alt.
Så, i en strippebar, går virkelig menn dit for å se et seriøst kunststykke, eller bare for at de er kåte og vil se nakne damer hoppe rundt og disse med puppene? Helt ærlig? Nei jeg tror nok ikke det.
Stripping er kunst, jaok. Hva blir det neste?
Hvis stripping er kunst, blir sikkert porno kunst, og til slutt kan vi alle ha sex i gatene og løpe rundt nakne. Hurra!
Men stripping kan være kunst, til en viss grad. Men da må det være lagt opp til at det skal være kunst fra første steg. Slik jeg ser det nå er det eneste jeg tenker på når jeg tenker stripping at jenter, i ikke alt for mye klær, kler av seg mens de danser sexy rundt en gjeng med kåte mannfolk som putter penger i de få trådene de har på seg. Men hva vet vel jeg. Jeg er jo ingen kunsnter ;)
Til syvende og sist så handler dette om moms, men noe så utilstrekkelig kjedelig gadd jeg ikke skrive om!
