Dette må være det fineste diktet jeg vet om:

Barnekorstog 1939

Til Polen, i år niogtredve
kom krigen med blodige slag
og ødela mange byer
og bygder hver eneste dag.

Og søstre mistet brødre
og mødre mistet menn
og barn stod uten foreldre
mellom ruiner igjen.

Det kom ikke mer fra Polen,
verken avis eller brev,
men Øst-Europa fikk høre
et rykte da nysnøen drev.

Snø falt da folk fortalte
i en østeuropeisk by
om at et barnekorstog
var begynt i Polen på ny.

Barn som sultet marjerte
ut landeveien i tropp
og på hver sønderskutt bondegård
plukket de noen opp.

De ville dra bort fra krigen,
bort fra røk og brann,
og gå i tog til en dag
de kom til fredens land.

De hadde valgt seg en fører.
Han gikk med bekymring i blikket
og ordnet alt for alle:
Men veien, den visste han ikke.

En ellveåring bar på
en fire års gammel gutt
som ville hatt mange mødre
hvis bare krigen var slutt.

En liten jøde masjerte
i fine fløyelsklær
men med et sår i pannen:
han hade slått seg der.

En grå liten fyr gikk med dem
men holdt seg gjerne sist.
Han bar på en fryktelig skyld:
hans far var nazist.

Og der var en hund,
fanget som bytte,
og tatt med som niste
til hygge og nytte.

Og der ble holdt skole
bak en sønderskutt tank som ble
den lille lærerens tavle.
Der skrev han : F - R - E -.

Og der var en forelskelse:
Hun var tolv, han var femten år.
På en avlåst, halvbrent låve
kjemmet han hennes hår.

Kjærligheten kunne ikke vare,
det ble så alt for kaldt.
Og hvordan skal blomstene blomstre
når så mye snø har falt?

Og der ble holdt begravelse:
En gutt i fløyelsdrakt.
To tyskere bar han til graven.
To polakker stod vakt.

Protestant, katolikk og nazi kom til
og øste jord med nevene.
Til slutt talte en liten sosialist
om en fremtid for de levende.

Så hadde de håpet og troen
men manglet mat og drikke.
Og om de stjal der de ikke fikk hus
den angår meg ikke.

Det angår meg ikke om bonden
holdt tale om å bli god.
Et halvt hundre barn trenger suppe
mer enn moral og tro.

De dro som oftest mot syden.
Syden er et land
hvor solen klokken tolv
står så høy det går an.

De fant en soldat bak en granbusk
og spurte hvor freden var.
De satt hos han i syv dager
i håp om å få et svar.

Så sa han: Dra til Bilgoray!
og stirret med bristende blikk.
På den åttende dag begrov de ham
under en gran og gikk.

Her og der så de veiskilt
men forstod ikke hva de betød
for alle var snudd eller omdreid
eller stilt på hodet i snø.

Og dette var ikke gjort av en ramp
men av en forsvarsgrunn
og det å finne Bilgoray
ble oppgitt etter en stund.

De stod om sin lille fører.
Han stirret i snø og sno
og pekte med sin lille hånd
og sa: Skal vi dit, mon tro?

En gang, en natt, så de en brann
og vågde seg ikke nær.
En gang rullet tre tanks forbi.
Det fantes mennesker der.

En gang kom de til en by.
Da snudde de og dro
rundt byen i bue om natten
og holdt seg om dagen i ro.

I det sydøstlige Polen
snødde det tett
og da de femogfemti
siste gang ble sett.

Når jeg lukker øynene
ser jeg dem vandre
fra den ene ruin av en bondegård
til ruinene av den andre.

Over dem i skyene
ser jeg andre, nye, store tog dra frem
bøyd imot den kalde vinden
uten retning, uten hjem,

søker de et land med fred
uten torden fra kanoner,
ulikt der de kommer fra
og de blir til milioner.

Og jeg skimter mens det demrer
nye barn med andre drag:
spanske, franske, brune, gule
barn av alle folkeslag.

I Polen, januar 1940
stod en hund på bondens trapp.
Rundt om hundens magre hals
hang et skilt av papp.

Der stod skrevet: Ber om hjelp!
Vi har gått oss bort.
Vi er femogfemti.
Kom fort.

Kan dere ikke komme:
Vær så snill la hunden gå.
Skyt ikke på den.
Bare den kan finne oss nå.

Skriften var en barnehånd.
Det skjønte hver bondesjel.
Siden da er det gått halvannet år
og hunden er sultet i hjel.

Bertolt Brecht

posted by Jenny @ 15:57